Utmerket fra Verdensteatret
Verdensteaterets fantasi fungerer utmerket i nedstrippet format. Men den som søker et klart budskap, vil bli frustrert.
Av Kjetil Røed 06/03/2022 (Vårt Land)
Kunstnergruppen Verdensteateret har gjort grenselandet mellom teater, film og billedkunst til sin spesialitet. Deres installasjoner eller forestillinger – de lar seg beskrive som begge deler – består som regel av musikk, performance, film og skulptur: De skaper et poetisk, drømmerisk totalmiljø, hvor flere forløp utvikler seg parallelt.
Det skjer ofte ganske mye i deres verker.
Sobert alvor
Her er det enklere enn vanlig. Det hele er basert på filmsekvenser som avspilles på en
rekke skjermer montert på forskjellig vis, på ulike steder i rommet. Noen ligger mot gulvet som gravsteiner, noen tippes på siden som et speil, mens de andre steder henger på veggen som et hellig triptykon.
Vi får se mye, deriblant nærstudier av et øye, et siv som blafrer i vinden, en cymbal som er i ferd med å falle til ro på gulvet (i sakte film), animasjonssekvenser med gjenstander som interagerer; blant annet kongler og steiner (?) iscenesatt som små dyr som jakter på hverandre, slik barn gjør det.
Hovedelementet i filmene er imidlertid kroppen. Vi ser en mann foreta ulike langsomme, meditative bevegelser, som synes å være frakoblet noen åpenbar funksjon. Disse sekvensene er dvelende og undrende studier av kroppen i bevegelse. De distinkte bevegelsesanalysene har en enkelhet og sobert alvor over seg, som kan minne om filmmediets opprinnelse, ikke minst Eadweard Muybridges vakre sekvenser av dyr og mennesker fra slutten av 1800-tallet.
Skummelt tre
I de tre skjermene i midten av rommet utvikler imidlertid filmene seg i en annen retning
når mannens bevegelser eksponeres både fire og fem ganger i sekvenser som blir værende i bildet, slik at positurene blør over i hverandre og skaper et kubistisk bilde av kroppen. Så går bildet over i flekkdannelser som minner om elementære prosesser som flytende vann eller ild – kanskje råfilmen smelter – eller i det minste transformeres til noe helt annet enn et menneskelig legeme.
Det som foregår i filmene speiler elementer ellers i utstillingen. De kubistiske ansatsene korresponderer med en underlig kortvokst, geometrisert trestamme, og kroppens gradvise transformasjon står i stil med den trelignende, sotete skulpturen som står i halvmørket i utstillingsrommet. Den er liksom i ferd med å bli noe annet hele tiden mens man kretser rundt den. Den vipper mellom skjelett, klesstativ, trestamme og noe annet, skumlere. Et spøkelse?
Tankemiljøer
Som vanlig, er ikke Verdensteaterets utstilling en lineær fortelling. Den som søker et
klart budskap, vil bli frustrert. Dette er mer et type miljø for å føle og tenke, enn et verk som handler om noe bestemt.
Om jeg likevel skulle foreslå en synsvinkel, måtte det være at hverken tingene rundt oss eller våre egne kropper er stabile størrelser. Uansett hva vi foretar oss er det ubevisste krefter som pulserer under overflaten og trekker det som møter øyet i forskjellige, uberegnelige retninger.
Som utstillingens tittel antyder vil både livene vi lever og alt rundt oss hjemsøkes av ulike typer spøkelser. Gjenferdene kan være vårt eget driftsliv, eller kan det være et minne vi ikke klarer å kvitte oss med, men det kan like gjerne være andre typer forstyrrelser, som når tilsynelatende døde ting begynner å bevege seg – som her. Slike rykk og napp fra årenett av skjult liv er det masse av i utstillingen. Den nevnte treskulpturen, for eksempel, både risler og rasler og rett om det er kommer det et knepp fra en grein, før den langsomt vender på seg.
Et minne
Men uansett om man vil formidle en distinkt fortelling eller skape et romlig dikt, som
dette kan betraktes som, må man ha et samlende punkt for å komme i havn. I dette verket er det visuelle fokuset et svevende laken i midten av rommet som langsomt beveger seg, gjennom tråder festet i en intrikat maskin på skinner i taket, som skjerper helheten.
Mens jeg står og ser på lakenet som duver i lufta, slår det meg at det jeg står og ser på er et minne – oversatt til rom. Jeg har lagt merke til at vi husker de underligste ting, og slett ikke alltid det som er det tilsynelatende viktigste. Vi husker ofte små, snodige øyeblikk, som dette: et laken som svever i luften, som, kan vi tenke oss, kanskje opprinnelig hang på en snor i en hage og ble løftet av en luftig sommerbris, en gang i noens barndom.
Om det jeg ser er et materialisert minne, kan hele utstillingen betraktes som en akkumulasjon av andre minnerester og følelsesbrokker som dette minnets ferd gjennom bevisstheten har hektet seg fast i. Det er som om jeg ser noe svært personlig og intimt om her er gjort allment, tilgjengelig for oss alle. Denne tanken rører ved noe i meg, pirker i noe essensielt, uten at jeg helt vet hva.
Jeg liker i alle fall den åpne formen i denne utstillingen, for det er god plass til betrakterens egne tankeflukter og erindringsbevegelser.